Saltstabilisering av kvikkleire (SAK) 2018–2020

SAK er et samarbeidsprosjekt mellom Stjørdal kommune, Statens vegvesen, Norges vassdrags- og energidirektorat, Bane NOR, Norges Geotekniske Institutt og Multiconsult Norge AS. Prosjektet er finansiert av Regionale Forskningsfondene Midt-Norge.

Områdestabilitet i kvikkleireområder skaper ofte store praktiske og miljømessige utfordringer og forårsaker høye kostnader i utbyggingsprosjekter. Offentlige og private byggherrer har behov for nye kostnadseffektive sikringsmetoder som sikrer og tilgjengeliggjør arealer uten plasskrevende og ødeleggende terrenginngrep. Salt endrer leira slik at den ikke er kvikk lenger, og kan derfor benyttes til å forhindre utvikling av store kvikkleireskred. Saltstabilisering vil forbedre grunnforholdene i forkant av utbyggingsprosjekter slik at områdestabiliteten ikke blir avgjørende for om området kan bebygges eller ei.

I prosjektet «Saltstabilisering av kvikkleire (SAK)» har vi testet ut skånsomme installasjonsmetoder av saltbrønner i felt, vurdert nytte-/kost og miljøkonsekvenser og utarbeidet rutiner for prosjektering.

SAK har jobbet med følgende hovedproblemstillinger:

• Hvordan installere saltbrønner effektivt i kvikkleireområder uten å redusere sikkerheten?
• Hvordan påvirker saltstabilisering klima og miljø sammenlignet med tradisjonelle sikringsmetoder?
• Hvor mye salt og hvor tett må saltbrønnene installeres for å oppnå ønsket effekt innen rimelig tid?
• Hvor lang tid tar det å stabilisere kvikkleira?

• Hva er bestandigheten av saltstabilisering?

Når leira endres fra å være kvikk til ikke-kvikk, reduseres omfanget av et eventuelt skred betraktelig. Dette medfører mindre behov for plasskrevende og ofte ødeleggende terrenginngrep. Som følge av dette kan arealer som tidligere ikke kunne bebygges pga. områdestabilitet tilgjengeliggjøres for utbygging.

SAK lyktes med å finne skånsomme installasjonsprosedyrer for saltbrønner i kvikkleire. For å sikre at installasjonsprosedyrene skulle kunne utføres av flest mulig aktører ble det benyttet konvensjonelle geotekniske grunnboringsrigger. Installasjonsprosedyrene ble begrenset til spyleboring og installasjon av salt i forborede borhull. Installasjonskostnadene var imidlertid svært høye sammenlignet med tradisjonelle sikringstiltak. Nytte-/kostfaktoren ble derfor langt lavere for saltstabilisering.

Avhengig av type rigg og framkommelighet, så kan saltbrønner installeres i selve skråningen eller på platået bak skråningen. Ved å installere saltbrønner med en senteravstand på ca. 2 m, så vil kvikkleira stabiliseres i løpet av ca. 3 år. For å stabilisere et område med saltbrønner må det installeres flere titalls tusen brønner. For å realisere saltstabilisering som sikringstiltak i kvikkleireområder, må kostnadene knyttet til installasjonsprosedyrene reduseres betraktelig. Installasjon av saltbrønner med andre prosedyrer og andre typer rigger (f.eks. vertikaldrenstikker, kalk-/sementpelerigg) kan være mer kostnadseffektive til tross for høye riggkostnader.

Klimagassutslippene knyttet til saltstabilisering er lavere enn for kalk-/sementpeling, noe som gjør metoden mer attraktiv. Siden saltstabilisering reduserer omfanget av terrenginngrep, så vil metoden også ha positiv innvirkning på ikke-prissatte konsekvenser som for eksempel ivaretakelse av viktige landskapstyper, miljø, biomangfold og kulturminner. Ikke-prissatte konsekvenser kan i dag ikke kvantifiseres og inkluderes i nytte-/kostanalyser. En direkte sammenligning av nytte-/kostfaktoren gjenspeiler derfor ikke alle samfunnsøkonomiske forhold. Det bør utvikles verktøy der ikke-prissatte konsekvenser også vektlegges.

 Entreprenører og leverandører oppfordres til å utvikle kostnadseffektive installasjonsprosedyrer slik at offentlige og private byggherrer kan oppnå tilfredsstillende områdestabilitet i kvikkleireområder uten at det går på bekostning av klima- og miljø.